Et lite glimt

fra da lillesøster fikk på seg englevinger for årets julekortbilder og trodde hun kunne fly...

og av storesøster som tålmodig ventet på den endelige landingen... 

Jovisst er jeg her

-til og med kanskje sterkere enn før - vi får se...

Endelig falt dommen. I går. 2012 ble, med det som skjedde rundt hushjørnene både mot øst og mot sørvest i januar, et anspent år som tok mye krefter. Vi ble hardt rammet - og plutselig var vi på et vis helt nedslåtte. Journalister og politi på dørene og i hagene, usikkerhet og trykkende stemning over bygda.

I tillegg ble dette et år med mye annet støy - bygging av to eneboliger rundt oss - mot øst og mot vest - vi håper på kompensasjon i form av gode naboer når nå folk flytter inn... og akkurat når sprenging, hamring og tungtrafikk ga seg på disse tomtene, så......begynte de jammen å sprenge bak skolen - kun et steinkast - mot sør - herfra. De skal bygge ut skolen...

Og som om ikke det føltes som mer enn nok bråk og risting i grunnen her - jammen meg begynte de ikke å grave og sprenge rett bak garasjen vår også nå - på nordsiden av huset - og kjøre store steinlass fra skoletomta opp hit til tømming... Dette ble tidspunktet også for starten på oppføring av flere nye boenheter som har vært diskutert siden våren 2009.

Èn etter èn ble vi sykmeldte her oppe i haugen, stresset, slitne og utmattede - ikke bare vi i dette huset...
Det ble rett og slett litt for mye for flere av oss - i tillegg til høyt tempo, og ikke helt tilfredsstillende forhold i jobbsammenheng.

Ber om at det nå må følge gode og rolige tider, der vi kan bygge opp hverandre her vi bor. Jeg ber om gode nye naboer og om et trygt og sunt nabolag - det trenger vi her nå.

------------------------------------------------

Heldigvis - men ikke tilfeldigvis - ble det en fantastisk oppsving i kirka vi går i. I løpet av dette siste året er vi blitt en god del flere på samme alder. Mennesker som vi har vært sammen med i andre sammenhenger er plutselig blitt innbyggere i vår kommune, og vi gleder oss stort over det fellesskapet vi nå er en del av! Barna har virkelig funnet hverandre, og gleder seg stort til å gå på søndagsskolen. Det er rett og slett en kjempevelsignelse!

-------------------------------------------------

Min egen

kjære mamma har vært på besøk i en uke. På ferie. Hun fikk blant annet med seg to bursdagsferiringer for 3- åringen, vårvær og snøklokker i hagen, liten snøstorm, overnatting på nytt gjesterom i kjelleren og på storejentas rom på loftet, bilturer i lille Justy, spill og lek, kjennskap til et nytt spennende damemenneske, hundestund, sterk forkjølelse, sønner og svigerdatter, gudsteneste på nynorsk og pianospilleri, riving av stuevegg og oppdagelse av hemmelig gammel dør i veggen. Og baking, klesvask, vasking og ordning. Plommesaft fra hagen og julepålegg. Tida går fort og jeg synes hun veldig gjerne kunne vært her lenger. Men hun fikk vært mormor som ei mormor best kan være og nyte mange herlige øyeblikk og kommentarer. Og ikke minst fikk jeg med meg morsdag med min egen mamma. Jeg tror det var 14 år siden sist...og med det forstår jeg at jeg er blitt stor selv om jeg er liten.

Velg dine ord...

Det går i Scrabble, Crossword Puzzle og Wordfeud for tida... Wordfeud har på et vis omringet oss...Voksne folk leter etter ord, og døgnet rundt piper det i telefoner. En er ikke lenger så nøye med at ordene skal ha en mening  - I et ordpill?! Hvorfor i all verden spiller man ordspill da?

Forøvrig speiler det vel oss ganske bra. For en er ikke alltid så nøye på hva en sier heller. En leter ikke lenger etter de riktige ordene. Ord bare flyr ut av munner overalt og mange er ikke bare unødvendige og tomme, men også enda verre. Ord er ment til å gjøre en forskjell - og så er det bare om å hele tiden komme på å selv velge de riktige...

Nå er alt meget bedre.

Januar tikker mot slutten. Området rundt har roet seg og begynner å ta seg opp mot det fine som det en gang var. OG JEG HAR FÅTT EN LITEN BIL! Jeg kan farte rundt. Alene. Jeg er 18 år igjen. Og smiler med runde kinn.

Tett innpå

Noen ganger kommer hendelser noe for nær en. Akkurat i disse dager lever vi alt for tett innpå en forferdelig sak. Det nye året startet altså med vondt i magen og alt for lite søvn. Med blitsregn og helikoptre som også sørger for at hjemmet vårt er i alles sidesyn om dagen. Ufrivillig. På et blunk er vi omringet og lever som på vent. Uniformerte kviner og menn vokter utenfor gjerdet. Ut av det blå. Så fort alt kan endre seg. Og igjen lengter vi etter de grå hverdagene.