Før i tida var det å gå på loppemarked noe av det mest fantastiske jeg visste om. Lykkefølelse tvers igjennom. Førsteprioritet omtrent. Det er ikke helt sånn lenger. Vi har vel egentlig alt vi trenger nå - Som de fleste andre. Det er bare det at det er så kjedelig å ha det likt alltid. Og så kjøper vi litt likevel. Det meste har tilhørt andre før oss, og sånn liker vi at det er. I tillegg til at det sparer kroner (eller annen valuta), sparer det oss også fra å ha det likt som andre. Jeg elsker det unike. Jeg vil ikke ha det som andre - hverken på den ene eller den andre måten. Sånn har det omtrent alltid vært.
MEN - jeg lar meg inspirere av andre, og nå for tida liker jeg godt bloggen
Kasparas regnbue, for den dama er så flink med farger og liker omtrent det samme som jeg gjør. I tillegg så syr hun og hun rekker over så mye. Det virker som om mange av disse bloggerne er supermennesker. Jeg må bare passe på å ikke la meg stresse av alt det som andre får gjort!
I går var vi på loppemarked - vårens første og sikkert siste. Det virker litt som om enkelte voksne mennesker tror at folkeskikk opphører i Loppeland. Mennesker omtrent løper hverandre ned for ting. Det er ikke særlig sjarmerende. Siden jeg kjenner kulturen så godt og er litt observant på stress for tiden, ruslet jeg i går bare rolig rundt og kikket.. Jeg er jo egentlig ganske god på å finne litt av hvert, og har faktisk selv småløpt fram mot et par ting før i tiden. Ser at den materielle gevinsten i et så lavt tempo ble betydelig lavere... Jeg fant egentlig ikke så mye, men ble så glad da jeg denne korallfargede lampetten bare lå der og ventet på meg - den vekte opp litt av den gamle loppelykken. Den er jo så utrolig fin. ("Javel", svarte husbonden på det. Han ser det når den kommer opp på veggen!) Jeg synes jeg var heldig som fant dette fargesprakende brettet også. Og fatet i glass. Jentene fant litt rosa og lilla påfyll til lekesamlingen, og støttet korpset litt mer gjennom bolle og kakespising. ("Lorkemarked", var forresten tidlig med i vokabularet til eldstejenta. Det sier litt...) Husbonden fant boka med tittelen
.
Det passet jo bra, sånn for å begynne å filosofere midt mellom tusen ting og masse kaos. Et lykkelig liv... Loppelykken er iallefall sterkt moderert for min del, selv om jeg nok alltid vil smile av de rette gamle tingene.
Ting, ting, ting. "Alle andre har det", hører jeg innimellom, og jeg skyr dette uttrykket. Vi er ofte så opptatt av tingene, av det ytre. Og gjelder det ikke det vi selv har, så tenker vi gjerne på det andre har. Og det siste nye. Og så blir vi grådige, utakknemlige og misunnelige. Når det gjelder alt materielt så tror jeg at det ofte kan gi mer glede å ønske en ting, enn å eie den. Jeg ser at ungene flere ganger har ønsket seg en spesiell ting over lang tid. Når så bursdagen eller julekvelden endelig er der og de har fått ønskene oppfylt - og målet på et vis er nådd - , så tar det mange ganger ikke så lang tid før de ikke er så interessert i denne tingen likevel. Et nytt ønske dukker opp... Litt sånn er vi vel kanskje alle sammen. Det blir bare så synlig for meg gjennom morsrollen. Selv den tingen vi ønsker oss aller mest greier ikke å gjøre oss lykkelige. Vi må nok heller se mer bort fra tingene - og bort fra oss selv... På skolen lærer ungene at "den største gleden en kan ha er å gjøre andre gla´", og det er noe i det. Samtidig stopper det ikke der...
For meg er et lykkelig liv det livet jeg har fordi jeg har valgt å satse på Jesus. Ja, det er sånn det er. Midt i hverdagen. En konstant hverdagslykke i bunnen av hjertet. Det handler om hele meg, men mest av alt om Guds nåde. For å si det barnslig enkelt; "Å høre Jesus til, og gå den vei Han vil - Det er det som gjør meg lykkelig".
