"Nå er det vel ei lita jente som blir glad!", sa selgeren til husbonden da han var på julehandel og kjøpte kaninlampe. "Ja, det har du rett i", svarte husbonden. Jeg ønsket meg lenge denne kaninlampa før jeg fikk den i presang fra ungene ei jul. Det er så koselig med det barnslige. Jeg er bare sånn.
Jula etterpå fikk jeg en aldeles nydelig, gammel takrosett som enn så lenge står og hviler sammen med kaninen oppå det gamle orgelet fra misjonshuset hjemme i nord. Orgelet som jeg har tråkket toner ut av - spesielt på juletrefester - fra jeg var rundt ni år gammel, var jeg så heldig å overta 20 år etterpå. Da ble det pensjonert fra sin tjeneste gjennom generasjoner.
En viss balanse og smidighet er påkrevd når man sitter på den hjemmesnekrede, litt vinglete, pidestallorgelkrakken. Vinglinga kommer sikkert av at krakken for de aller fleste har vært litt for høy, og rompa må dermed nødvendigvis være i god bevegelse når en sitter og trør...
Det var krakken som først fikk sparken. I allefall så var det slik at jeg en sommerferiedag enset at krakken var borte og gikk til formannen for å høre hva som hadde skjedd. (- Igjen: Jeg er bare sånn.) Krakken hadde visstnok gjort et lite opptøy i en eller annen sammenheng, og hadde blitt avskjediget med umiddelbar virkning. Jeg ba om lov til å ta gamlingen inn i varmen igjen, og endte opp med å frakte den med meg flere hundre mil sørover. Og så fulgte orgelet etter - jeg velger å tro at det først og fremst var på grunn av at disse to hører sammen som lemmene og kroppen...
Jeg har jo egentlig ikke plass, men kan jo ikke gjøre av det noe sted. Ingen har vel slik omsorg for det som jeg. Jeg er bare sånn. Sannheten er jo at det har lyst opp mye mer for mange fler enn kaninlampa noengang kan greie. - Gjennom tidene som har henrullet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar